Med overlevelseskarakter hos Alaskan Malamute menes de kjennetegn som har vært forutsetningen for at rasen skulle overleve i det harde arktiske miljøet. Standarden ble ikke  skrevet ned uten at den ble påvirket av ekstreme temperaturer, vind, snø is og mange timer med dagslys og mange timer i mørke, skyer av insekter på sommeren og dårlig tilgang til mat om vinteren.

Maten eller deler av den var sannsynligvis den viktigste faktoren som påvirket malamutens utvikling. Mat gir kalorier, som i sin tur gir energi til arbeide og dessuten varme. Derfor utvikler rasen en energiomsetning som gjorde det mulig for hunden å klare seg gjennom livet samt å føre slekten videre på minst mulig mengde mat. Hver karakter har bidratt til å holde kroppsvarmen og har redusert det store kaloribehovet. Derfor har alle detaljer på hunden en funksjon for å overleve, alt fra den bare snuten, til den buskete halen.

Som oppdretter av Alaskan Malamute er det vår plikt å beholde disse karakterene, selv om de ikke betyr så mye i vårt miljø til daglig. Standarden for rasen beskriver de fleste karakterer uten å forklare funksjonen. For eksempel sier standarden "snuten - svart". Oppsynsmannen som har ansvaret for hundespannene i Mt. Denali National Park (Mt. McKinley) forklarte årsaken til den svarte snuten slik:  Lys pigmentering tåler ikke de lange soldagene på sommeren like bra som en svart snute. Innsektsvermene som er vanlige i Alaska ble tiltrukket av den lyse pigmenteringen, og disse hundene måtte ha kontinuerlig behandling for å unngå infeksjon. Naturlig nok beholdt man ikke hunder med lys pigmentering, såfremt de ikke utmerket seg positivt på annen måte.

Hvordan er det da med den såkalte "snøsnuten" som man ofte ser hos arktiske raser?  Denne snuten er svart om sommeren mens den på vinteren har en lysere farge. Ettersom fenomenet forekommer hos alle polarhunder, må det finnes en forklaring. En teori er som følgende:  Sollys er viktig for produksjon av D-vitamin, og taes bedre opp av lys enn av svart hud. I arktiske områder der det er lite sollys på vinteren, er lyskt skinn gunstigere for produksjon av D-vitamin. På sommeren blir snuten svart fordi det forhindrer at den blir solbrent og at insekter ikke blir så tiltrukket av en svart snute. Hvis denne teorien holder, bør "snøsnuten" ikke betraktes som feil.

Bitt:  Over- og underkjeve bred med store tenner, framtennene skal møtes i saksebitt, aldri i over- eller underbitt. I naturlig tilstand ble hundene foret med store stykker med frosset kjøtt og fisk. Da var det viktig at hundene var forsynt med sterke kjever og store tenner, som grep ordentlig inn i hverandre. Tangbitt nevnes ikke i standarden. En hund med et slikt bitt kunne trolig overleve, men tennene ville slites fortere ned. Heller ikke åpent bitt nevnes. I dette tilfellet kan ikke munnen stenges. En slik hund med åpent bitt kan heller ikke bite av navlestrengen på valpene sine, som således vil dø. Det er ytterst tvilsomt om hunder med slikt avvikende bitt ville overlevd i sitt naturlige arktiske miljø. Derfor bør vi sette spørsmål ved om de skal inngå i avlsmaterialet i dag.

Lepper:  Vel tilsittende. De bare delene av løst hengende lepper taper mye varme og er lettere å forfryse enn lepper som er tette og tettsittende.

La oss nå se på beskrivelsen av hodet: "Skallen skal være bred mellom ørene, gradvis avsmallnende ved øynene, passelig hvelvet mellom ørene, lett sluttende stopp i høyde med øynene, hvelvet ved kinnene, som skal være passellig flate". Skallen må ikke ha noen skarpe former, dvs ingen steder der fukt eller snø kan samles og fryse fast. Tenk hvordan andre arktiske dyr ser ut, f.eks polarrev, polarrulv, moskus og snøgeit, og se likhetene i form. Det finnes nesten ingen stopp (markert panneavsats) hos noen av dem, ingen spisse vinkler eller lommer der fukt kan samles. Vår standard godkjenner ikke stopp. "Skallens og snutens overlinje møtes i en knapt synbar brytning". Det som kan se ut som en stopp er de fettkulene som sees over øynene og markerer den "ubetydelige gropen mellom øynene" som beskrives i standarden.

Malamuten skal ha et tjukt, nesten posete fettlag over og under øyet av flere grunner:  Når de rister på hodet eller blunker med øynene, kastes rim, snø eller is som finnes omkring øyet av pga den geleaktige bevegelsen til dette fettet. Det viktigste er kanskje at øyet beskyttes av fettet fordi det tar opp kroppsvarme og forsyner øyet med en konstant temperatur. Malamuten har også øyenvipper som beskytter mot flygende ispartikler og lignende

Øynene:  De mandelformetde og skråstilte øynene bestemmes av hodeformen. Jo mer stopp, desto rundere kan øyet være. Likeså kan mengden fettkuler rundt øyet endre utseendet. Et rundt eller utstående øye er mer utsatt for skader og snøblindhet. Sammenlign øynene med andre arktiske dyrs, som også er mandelformet og ligger dypt.

Ørene:  Vår standard beskriver nøyaktig ørenes plassering. Denne plasseringen tillater muskelbevegelse mellom panne og bakhode. Dette gjør det mulig å bevege pelsen slik at snø og is kan brytes løs fra øyne- og øreregionen. Dessuten er disse viktige deler deler av skallen forsynt med tilstrekkelig fett og annet vev slik at det forhindrer frostskader med syn- og hørselsskader som en følge av dette. Den rette plasseringen tillater hunden å legge ørene inn til skallen for å stenge ut snø og kulde samt å beskytte de indre hørselsorganene. Den gir også hunden mulighet til  å øret nesten 180 grader slik at den kan oppfatte den minste lyd av knakende is eller en kommando fra føreren.

Ørene skal være små, tjukke og forsynt med tett pels, slik at det blir minst mulig varmetap. Sammenlign arktiske dyr med deres sørlige motsetninger. F.eks har ørkenreven store, tynne ører (må ha store flater for effektiv avkjøling), mens fjellrevens er små og tjukke. En forskjell mellom skogsulv og fjellulv er ulikt utformede ører (polarulven har mindre, tjukkere og mer pelskledde ører, spesielt på innsiden). Den minste tendens til hengører hemmer blodsirkulasjonen og øker faren for forfrysninger.

Hals:  Malamutens hals skal ikke bare være kraftig, og passelig rund, men også være tilstrekkelig lang, slik at hunden kan nå bakken for å få i seg snø uten å bli forstyrret i travet.

Poter:  Gode poter er viktige. Det er jo faktisk slik at hunden er avhengig av gode poter for i det hele tatt å kunne fungere. Hvordan skal en hund kunne kompensere dårlige poter?  Om ikke potene kan klare strabasene er hunden naturligvis verdiløs. Vår standard gir en ganske detaljert beskrivelse av potene, men dessverre er det få dommere som anstrenger seg for å ta opp foten og kjenne på den harde tredeputen og beskyttelseshårene mellom tærene. Isklumper blir dannet om håret er langt eller mjukt. Sporene på bakfoten bør tas bort. Hundene bruker sporene på framlabbene. Bl.a når mat har frosset fast på matskåla. Da legger de skåla mellom labbene, og holder den fast med sporene samtidig som de skraper i seg maten med tennene. Samme måte brukes når hunden tygger på store bein

Ettersom tap av kroppsvarme har en avgjørende betydning for overlevelsesevnen, er riktig pels vesentlig. Hunder med lang, myk pels kan klare seg bra ved lave temperaturer, men sludd, regn og temperaturer rundt null grader lager fort isklumper i pelsen. Når de tar bort isklumpene får de også med seg pelsen, noe som innebærer forfrysningsrisiko. Den hunden som har korte dekkhår, tåler ikke mye kulde eller vann før den fryser. Den krever mer mat for å beholde kroppsvekten og kroppsvarmen. Når de lave temperaturene varer i flere uker, har man observert avskavet pels og sår etter stadig bevegelse i hundesengen.

En hund som har den tjukke, strie dekkpelsen og fete underullen, ser ut til å ha glemt at det er regn, snø eller surt og kaldt. Den er klar til å arbeide, sove eller leke i all slags vær.

Halen:  Malamutens hale er mye mer enn en vakker attributt. Den anvendes som isolering og til kommunisering. La oss først se på isoleringsfunksjonen. Når det er varmt strekker hunden seg ut og blotter mage, hode og hals. Ved kaldere vær legger den halen over de mindre pelskledde delene av bakbeina. Når været blir kaldere, ruller den seg mer og mer sammen for å beskytte snute, øyne og poter. Frambeina dras normalt inn under kroppen med tredeputene opp, mens bakbeina legges på siden med halen over snute og bein. I streng kulde stikker den snuten i lysken for å beskytte snuten og øynene. Halen stikkes mellom bakbeina slik at det blir et lite pustehull. Når hunden ligger i denne stillingen kan snøen legge seg og dekke hunden fullstendig, slik at den har laget sin egen iglo. Av dette fremgår at halen har stor betydning sett fra et overlevelsespunkt. En smal, kort eller glissen hale er en alvorlig feil, som t.o.m. kan være årsaken til at hunden fryser i hjel under harde arktiske forhold. Halen brukes også som kommuniseringsmiddel. Vi kjenner jo alle til den glatt svingende halen hos en normal malamute og halen mellom beina hos en som er redd. Halen senkes også av en underlegen hund når den hilser på en dominant hund eller et menneske. Om halen holdes i 45 graders vinkel betyr det at hunden utfordrer en annen hund. Når du kjenner dine hunder, kan du ved å se på haleholdningen vurdere hvor hardt hver hund arbeider eller hvilket humør de er i.

Temperament:  Malamutens temperament ble skapt av miljø og arbeid. Dens overlevelsesinstinkter er veldig sterke. Vent ikke at din hund skal lære seg å ikke stjele mat fra deg eller en hund. Instinktet sier den at hunder som stjeler mat, på tross av at de får juling for det, vil være de som overlever og fører slekten videre. Hunder som vegrer seg for å gå ut på tynn is, uansett hvor mye juling de fikk, var også de som overlevde. Derfor er selvstendighet og egoisme ytterligere to av malamutens egenskaper for å overleve.

Eskimoens kultur formet også hundens temperament. Eskimoene var og er nomader og derfor har malamuter ingen revirinstinkter, med unntak av egen mat og plass. Hjem for malamute kan være hvor som helst der den bindes for natten. Han deler eskimoens livsstil og ingen nektes mat, husrom eller hans frues nattselskap. Derfor brukes hundene aldri som vakthund.

Under andre verdenskrig trente den amerikanske armeen malamuter til vakt og beskyttelsesarbeide. For det første krevdes det mye trening for å få en malamute til å angripe, og når den til slutt angrep, gikk den direkte i strupen og kunne ikke kalles tilbake. Rasen viste seg fullstendig ubrukelig til dette arbeidet. Det er heller ikke ønskelig ettersom vår standard sier at hunden ikke er en enmannshund.

Malamuten har et veldig sterkt flokkinstinkt. Ettersom den har et stort behov for å markere sin plass i flokken, viser dette seg ofte i aggressivitet mot andre hunder. Om malamuten ikke får rett oppdragelse, kommer den etter hvert til å regne de menneskelige familiemedlemmene til sin flokk. Det er eierens ansvar å forstå og hanskes med denne flokkmentaliteten som er årsaken til de fleste temperamentsproblemer i rasen. Malamuten hører ikke hjemme i de fleste familier. Derfor er det vår plikt som oppdrettere å velge ut våre valpekjøpere og undervise dem. Mye sosial og riktig trening kan få malamuten til en perfekt selskapshund i den rette familien. Vi må imidlertid ikke glemme at dens opprinnelige funksjon var som trekkhund for tung last i hardt arktisk miljø. Det er vårt ansvar å beholde disse overlevelseskarakterene, også om de ikke hører hjemme hos oss.

(Saksa fra Norsk Polarhundklubb)

Tilbake

Kennel Vinterborgen