1. Reindriftsnomadene hadde relativt stabil tilgang på føde og var langt mer velstående enn sine slektninger ved kysten. Disse var som jegerfolk flest prisgitt varierende jakt og fiskelykke.Dette gjorde at lange hungersperioder var vanlige, noe som selvsagt påvirket både mennesker og dyr. Kun de sterkeste overlevde, og denne beinharde utvelgelsen som fant sted gjennom århundrer preger polarhundene den dag i dag. Blandt annet har den typiske SH svært god metabolisme, dvs den utnytter maten meget godt og klarer seg med langt mindre fôr enn andre hunderaser på samme størrelse gjør. Den tåler sterk kulde og er robust og sunn.

Det var stor forskjell på hvordan de forskjellige stammene behandlet hundene sine, noen var grusomme mot dyrene mens andre utviste stor omtenksomhet. W Bogoras, en russer sendt i eksil til Sibir i 1890-åra, skriver: “ Chuchiene behandler hundene sine langt bedre enn hva som er vanlig hos andre urfolk, og deres hunder er da også vennligsinnede og snille En av grunnene til den gode behandlingen var kanske at ifølge deres mytologi var veien til paradis voktet av hunder, og den som hadde behandlet hundene sine dårlig slapp ikke inn.”

På 1880-tallet ble det funnet gull i Alaska og i 1896 startet gullrushet som fikk tusenvis av mennesker fra hele verden til å trekke mot nord på jakt etter edelt metall. Behovet for trekkhunder var umettelig, så i tillegg til de indianer/eskimohunder som allerede fantes, ble alle slags raser og blandinger sendt oppover til det kalde nord for å spennes foran sleder.. I dette barske miljøet oppstod de første sledehundveddeløpene, kallt All Alaskan Sweepstakes. Det var et 650 km langt løp der hunder og kjørere skulle testes under alle slags forhold. I dette løpet deltok for første gang Sibirske Huskier i i 1909. De endte på 3.plass og beviste med det sin fart og utholdenhet, tiltross for at de var langt mindre og spinklere enn de hunder man ellers kjørte med på den tiden. De var også mye enklere å ha med å gjøre enn de innfødte hundene i Alaska. I årene som kom gikk SH spann stadig av med seieren , mest berømt var den utflyttede nordmannen Leonhard Seppala, som vant løpet flere ganger. Han ble ytterligere berømt da han kjørte den lengste og hardeste etappen under det såkalte “ Serumkappløpet”, der hundespann i etapper fraktet difteri-.serum til den lille byen Nome, som var uten flyforbindelse. Dramaet ble fulgt av en hel nasjon, og hundekjørerene feiret som helter. Dagens Iditarod-løp ble startet til minne om denne hendelsen, i den samme traseèn. Seppala og hans SH`er vant løp over hele USA/ Canada og bidro til å gi rasen stor utbredelse og popularitet som trekkhund.

I 1932 ankom de siste sibirske importene Alaska og siden er rasen videreforedlet i USA. USA står også oppført som rasens hjemland, da Sovjet benektet at SH`en var en legitim sibirsk rase. De sibirske urinnvånerene ble kolonialisert og de opprinnelige hundetypene ble blandet og delt inn i 3 ofisielle “ kollektive” hundegrupper: Vest.Sibirsk, Østsibirsk og Russisk-Europeisk Laika. Disse var igjen delt inn i jakt-gjeter og sledehund. Den eneste arktiske sledehunden det var tillatt å avle, var den ofisiellt godkjennte Øst Sibirsk sledehund. Chuchihundene ble sett på som altfor små og puslete til å ha noen verdi i denne sammenheng. Selv om dagens sibirske sledehunder stort sett er blanding av både dette og hint, kan man fremdeles komme over hunder som ligner de opprinnelige Chuchihundene.

I USA var SH`en fram til slutten av 50-tallet den mest utbredte løpshunden, men gradvis overtok de såkalte Alaskan Huskiene og blandinger med disse løpsarenaen. Siden SH`en er en slående vakker hund, var det mange som ønsket å eie en slik uten å være interessert i hundekjøring. I USA tok utstillingsinteressen overhånd hos flertallet av SH-eiere og rasen idag er desverre en hund som på verdensbasis overveidende avles med utstilling for øyet. Disse hundene er ofte langt mer kortbeinte og kompakte en hundekjørerene ønsker dem. Rasens standard er også såpass romslig at den omfatter en viss variasjon i type. De mentale og fysiske egenskaper en hund trenger for å kalles en god sledehund, går raskt tapt hvis de ikke selekteres etter i avlen. Slik sett har utstillingsavlen på verdensbasis ødelagt rasen som. den meget brukbare sledehunden den engang var I flere land både i Europa og Asia er Siberian Husky en av de mest tallrike rasene på utstilling.

Til Norge kom de første SH`ene på slutten av 50-tallet, og den fikk den raskt fotfeste. I 1972 ble spesialklubben stiftet. Rasen nådde sitt tallmessige høydepunkt i Norden på midten av 80-tallet. Det var blitt importret en rekke gode hunder fra kjennte kjørekennler i USA og Europa. Nome -kjøring, senere omdøpt til Sledehundkjøring, var blitt en populær sport. Her til lands hadde kjørestilen sin vugge i NSHK.På det meste ( 1984) ble det registret 565 SH`er i Norge (I dag ligger tallet på i underkant av 150 hunder) Etter lang tids heftig diskusjon ble det i 1985 tillat å kjøre løp med uregistrerte hunder, og Alaskan Huskien gjorde sitt inntog for alvor. I dag er det denne hundetypen, samt Alaskans blandet med mynder og fuglehunder, som dominerer i løpssporene

Flertallet av dagens norske SH-eiere har hundene til turhunder, men fortsatt konkurrerer en del med renrasede SH-spann.Noen har en og annen SH i sine blandingshundspann, andre klarer å ligge i tetsjiktet med SH-spann både i Norge og andre land. Det kreves endel tålmodighet for å skaffe seg et bra renraset-spann, men det er slettes ikke umulig. Her til lands er interessen for mellom og langdistanseløp med Siberian Husky økende.

Deltagelse i løp er viktig for å få testet hundens bruksegenskaper på “objektivt” grunnlag, og det var å ønske at flere SH-eiere trener og stiller opp i løp med hundene sine før de avlet på dem. Det er en spennende (skjønt ressurskrevende) interesse, i tillegg er det med å bevare rasen som trekkhund.I tillegg skal hunden ha det utseendemessige rasepreget som nettopp gjør den til en Siberian Husky Det finnes fortsatt en brukbar stamme av racing-hunder her i Skandinavia Forøvrig er det ikke noe galt i å vise sin hund på utstilling eller ha en SH til familiehund, men skal man derimot avle på den, bør den være en bra trekkhund i tillegg til evnt utstillingspremiering.

Gemytt
Alle hunderaser har særtrekk når det gjelder utseende og gemytt som karakkteriserer det ideelle eksemplar av akkurat den rasen. Om Siberian Huskiens vesen sier rasestandarden: “ Det karakteristiske gemytt hos SH`en er vennlig og tiltalende, men også livlig og utadvent. Den viser ingen egenskaper som vakthund, er heller ikke overdrevent mistenksom mot fremmede eller aggressiv mot andre hunder.” Dette er viktige karaktertrekk man må søke å opprettholde i avlen.. Som standarden påpeker, SH`en mangler vanligvis vaktinstinkt. Noen bjeffer på fremmede, men de føler alikevel ikke trang til å forsvare hus og folk. Det hevdes at rasens nomadiske fortid er årsaken til at den ikke har instinkt for å vokte familiens “territorium”. Man har ikke lykkes i å skarprtrene Siberian Husky ( angripe folk på komando), det ligger ikke i rasens natur.Selv om SH`en vanligvis er en stille hund, hyler den gjerne i opphisselse når det er mat eller tur på gang. En melankolsk ulekonsert må man også regne med en gang i blandt, er de flere blir alle med på notene. En slik ulekonsert varer sjelden lenger enn 1 minutt og slutter like brått som den begynte.Noen individer “prater” mer enn andre, dvs brumler og “buuuer” når den ønsker kontakt. ( må ikke forveksles med knurring- folk som ikke kjenner rasen kan misforstå disse lydene.)

Noen SH`er kan være uinteresserte eller reserverte overfor fremmede. Endel er regelrett skye, dette kan til en viss grad være medfødt, og blir forsterket ved for lite sosialisering i valpealderen. Dog skal det veldig mye til før en sky SH viser tegn til aggresjon, den vil trekke seg unna eller bli stående som “forsteinet” hvis den ikke kommer unna. Dette er også et rasesærtrekk spesiellt for SH en, andre hundetyper ville vært angstbitere i samme situasjon. Aggresjon er i det hele tatt en uønsket og utypisk egenskap hos en SH. De fleste SH`er imøtekommende og kjælne overfor mennesker enten de vokser opp som kennelhunder eller familiehunder. Innen alle hunderaser forekommer individer med annerledes adferd enn det man forventer, både i positiv og negativ retning, men det store flertall innehar rasens kjennte særtrekk.

Størrelse
SH`en er en middelstor spisshund med elegante, lette bevegelser. Den har moderat benstamme og moderat kompakt kropp med tett pels og opprettstående ører. En tispes standardmål er 51-56 cm, den veier gjerne fra 16-20 kg. Hanhunden er 53-6o cm høy og veier fra 18-27 kg. “vanlig” størrelse er rundt 17 kg for tisper, 20-23 kg for hanner. SH`en er altså vesentlig mindre enn de andre polare spisshundene, men langt raskere. Den ble kjørt i store spann, og var ment å skulle trekke lett last i moderat tempo over lengre distanser. Skal man ha bare 1 hund til trekking, kan det lønnet seg å kjøpe en hanhund, da tispene kan bli i minste laget Skjønt får man seg 1 SH, er det en viss fare for at man blir bitt av basillen og ender opp med flere..... Mange liker store Siberians og synes at jo større desto bedre. Da bør huske at rasen har et standardmål og at Siberian Husky ikke er en spesiellt stor hund i utgangspunktet. Ønsker man en diger trekkhund, er kanskje Grønlandshund eller Malamute et bedre valg.

Pelsen/pelsfarge
SH`en har en tett polar-pels som består av bløt underull, og rette blanke dekkhår. Man finner variasjoner fra temmelig kort pels til lang og lodden pels. Det finnes hunder som har så lite underull at de ikke kan sies å ha polarhundpels, og det finnes eksemplarer som er langhårede, såkallte “woolies”. Disse er vakre å se på, men pelsen er upraktisk for en trekkhund idet det lettere setter seg isklumper i potene. Denne pelstypen er diskvalifiserende på utstilling. og valper med slik pels selges gjerne med prisavslag.

SH`en krever lite pelsstell. Dog røyter den 1-2 ganger i året, vanligvis vår og høst. Da feller den all ulla ( og det blir mye hår om man har den innendørs!) Det kan være en fordel å fjerne “mattene” av gammel, løsnende ull, ellers trengs børsten bare når eieren vil pynte på sin venn. En SH som holdes som en vanlig familiehund, har liten eller ingen hundelukt. En hanhund vil som regel lukte mer enn en tispe pgr hyppig urinering.. Kennelhunder har som regel en stram lukt ( men den kan vaskes bort!!). Det hevdes at endel allergikere er mer tolerante overfor SH pels en annen hundepels, spesiellt hvis hunden holdes ute.

Få hunderaser kan vise til et slikt spekter av pelsfarger og tegninger som SH`en. Ingen farge er ifølge standarden å foretrekke fremfor en annen. Dette fordi man i avlen bør vektlegge kroppsbygning og bruksegenskaper. Dog har man innen show-avlen fokusert på de mest attraktive fargene sort/hvit, grå/hvit og rød/hvit med åpne masker.. De viltfargede hundene med mørke masker finner man bare innen racinglinjene, og mange dommere er så uvant med å se slike at de ikke tror de er renrasede. Ser man imidlertid på fotos fra de opprinnelige importene, er flertallet mørkmaskede.

Øyenfarger
Ikke nok med at SH`en har et slikt vell av fargevariasjoner i pelsen, men den har også forskjellige farger på øynene. Mange forbinder SH`en med de isblå øynene og tror alle har slike øyne, men det er langt fra tilfelle. Blå øyne forekommer hos flere andre raser, hos noen medfører de blindhet. Dog er da blå øyne fremkallt av andre typer gener enn hos SH`en.Mens “glassøyne" for disse raser er uønsket, sier standarden for SH at ingen øyenfarge er å foretrekke fremfor en annen Hundene kan ha 2 brune, 2 blå, et blått og et brunt, eller kombinasjoner med “splitt-øye”, dvs brune øyne med en stor eller liten blå flekk i. Hunden har like godt syn uansett øyenfarge.

Helse
SH`en er gjennomgående en sunn og robust hund. Det er lite problemer med arvelige defekter og sykdommer i forhold til hva som er tilfelle hos mange andre hunderaser. Kjennte lidelser på SH`en er imidlertid epilepsi, hudlidelser, øyensykdommer ( Katarakt (grå stær), Glaucom (grønn stær), PRA bl-a:).Hypothyrodiose (thyroxinmangel) I mange land har man krav om øyenlysning HD-røntging av foreldredyrene for å få registrert valpene også hos SH.. Kryptochisme (testikkelmangel) er ikke uvanlig hos SH.I Norge er det ingen avlsrestriksjoner på rasen når det gjelder arvelige sykdommer.
.

Ulvelikhet
Folk tror mye rart om ulven, og de samme tingene tror de gjerne om SH`en, som vel er den hunderasen som ligner mest på ulven av utseende. ( bortsett fra Sarloos Wolfhond, som faktisk er en ulveblanding.) Polarhunden SH har mye av hundens oprinnelige instinkter i behold ( flokkinstinkt, jaktinstinkt etc.) og som følge av sitt jaktinstinkt kan den ta livet av bufe og vilt.. Dessuten er det mange som synes de blå øynene mange SH`er har , får dem til å se ulveaktige og skumle ut. SH`en er en menneskevennlig hund med lite aggresjon mot folk. At tabloidavisene har brukt helsider når SH`er har drept sau og utropt den til Norges farligste rovdyr gjør ikke folk mindre skremte

“HUSKIES” Hva er egentlg det?
I romaner fra gullrushets dager i USA( Jack London etc). benevnes sledehundene som oftest som ”Huskies” Ofte beskrives disse som blodtørstige og primitive. Navnet “Husky” bli her til lands automatisk tolket som Siberian Husky av folk flest. Alle polarhunder (særlig Grønlandshund og Alaskan Malamute) og blandinger med disse blir synonymt med Husky ( og altså Siberian Husky). Imidlertid er navnet Husky en amerikansk fellesbenevnelse på polare trekkhunder av diverse slag. Blandingshunden Alaskan Husky er den mest utbredte i trekkhundverdenen, og endel eksemplarer kan være svært like SH en. Men Husky og Siberian Husky er altså to forskjellige ting. Hunder av den registrerte rasen Siberian Husky benevnes i andre land som “ Siberians”. Alaskan Huskies som “ Alaskans”. (Blandinger av Alaskans/ fuglehunder(svært utbredt trekkhund i Norden) kalles halvinger, kvartinger etter blandingsgraden med fuglehunder, fuglehundblandinger, Lillehammer Husky, Norsk Hound e.l. ) Så når du leser om “huskies” betyr det altså ikke nødvendigvis Siberian Husky.

Farlige hunder
....Har vært mye i medias søkelys i det siste. Tabloidavisene ynder å bruke bilder av SH`en i slike oppslag ( i tillegg til Pit Bull) Når det en sjelden gang skjer at barn blir bitt eller andre hunder drept eller skadet av huskylignende hunder ( eller helt andre hundetyper for den saks skyld), står det stort sett “ polarhund” i avisen, gjerne med bilde av Siberians, selv om det er en annen type hund som har begått udåden. Dette har gjentatt seg utallige ganger i norsk presse. Og skulle en SH ha gjort noe galt, blir det garantert slått opp med mye fetere typer enn om en setter hadde gjort tilsvarende ting.... Kommer det dementier, er de som dementier flest temmelig uannseelige. Skaden er alt skjedd. En masse mennesker tror at SH`en er en farlig hund, og de som ferdes blandt folk med sin SH må belage seg på å stadig måtte konfronteres med spørsmål og påstander rundt disse tingene.

At rasen har sterkt jaktinstinkt, er det dog viktig å være klar over Båndtvangen finnes for å beskytte både villt og bufe og bør overholdes av alle hundeeiere enten de har polarhund eller en annen rase. Og fordi en SH på jakt kan være vanskelig å kalle inn, bør man være ekstra påpasselig i sommerhalvåret slik at den ikke kommer løs i områder der bufe beiter. En løs SH kan fort ta livet av et stort antall sauer. Det er forøvrig helt andre raser som topper statistikken over sauedrap. ( jakthunder, retrivere, schåfere) , men siden SH en alt har så dårlig rykte, vil enhver sauedrapsak som blir slått opp i pressen skade rasens rykte ytterligere.

SH`en og vennskap med andre dyr
Til tross for overnevnte noe dystre avsnitt, må nevnes at mange SH`en er perlevenner med forskjellige slags medskapninger og småkryp. Som nevnt under de andre avsnittene, så er det individuelle forskjeller på adferd. Har man andre kjæledyr før man får SH-valpen i hus, går tilvenningen som regel greit med mindre hunden har meget sterk jaktlyst. Har man hunden først og får andre dyrt senere, kan det være vanskeligere..Greiest er det med katter, for de kan forsvare seg i motsetning til kaniner, marsvin etc. Vær forøvrig obs på at SH`en kan være kompis med husets katt, men godt kan finne på å jage naboens... Ellers har jeg tidligere komenter det med bufe, og når det gjelder saueavvenning med elektrisk halsbånd, får polarhunder som regel ikke delta på slike kurs Dette for å unngå å skape falsk trygghet hos polarhundeierene, da man mener at man aldri kan stole på en polarhund når det gjelder sau.

Barn/SH
Barn synes å bli tiltrukket av den bamsete fremtoningen til en SH`en, og som regel går samværet meget greit.På dette feltet er SH`en som hunder flest, noen er veldig tålmodige med barn, andre synes ikke noe om dem. Hunder som ikke er vant med barn, bør få tid til tilvenning. De voksne har ansvar for å lære barna “ hundevettregler” og passe på at barn som er for små til å forstå ikke får annledning til å plage hunden.Barn kan ikke tolke en hunds signaler om at den vil være i fred.

Ute eller Innehund?
Med sin tykke arktiske pels og robuste vesen er SH`en skapt til å tåle et lliv utendørs sommer som vinter. De fleste som holder rasen foretrekker av praktiske årsaker å holde den utendørs, men mang en SH er innehund også. . Som andre hunder vet den å sette pris på innelivets gleder ( eierens seng og sofa, snike mat, mye tilgang på kos f eks...) Ingen har fortalt den at som den barske polarhund den er, bør den kun bo ute! Det er spørsmål om hva hunden vennes til. Har man en valp som skal bo inne fra første stund, er saken grei, men overtar man en voksen hund som har bodd utendørs, kreves tilvenning. En slik hund synes ofte det blir for varmt, og trekker gjerne til døra for å komme ut. Polarhunder som bor inne, utvikler tynnere pels enn de som bor ute. En fordel med å ha hunden ute, er å slippe alle hårene under røytesesongene, samt at man ungår at rampehunder/ valper i slyngelalderen ødelegger hus og innbo....

Skal hunden bo ute, trenger den et tørt og lunt hundehus, helst med flatt tak da SH`en elsker å ligge på taket og holde oppsyn med omgivelsene.. Skal den bo i hundegård, bør denne være 2 meter høy ( obs snødybde om vinteren!) og sikret i bunnen med heller, betong eller nedgavd netting. (gjerne armeringsnett) SH`en graver seg dype hull til å ligge og svale seg i og noen ganger ser det ut til å være ren “lystgraving”.
Ute på tur vinterstid tåler SH`en godt å ligge ute under åpen himmel, den graver seg gjerne en grop i snøen der den krøller seg sammen med snuten under halen. Vis omtanke ved å binde hunden mest mulig i le for vinden, bind den under et stort tre hvis det regner etc. En hund som ligger rett på snøen forbruker mer energi for å holde på varmen, den vil derfor trenge større tilskudd av fôr/ fett. Bivåner man et sledehundløp, ser man at hundene holdes mest mulig i bilene, og på overnattingsløp får de halm til å ligge på.

Ønsker du en trekkhund??? Bruksegenskaper
Ingen hund er født trekkhund, til det er for mye avhengig av riktig opplæring/ trening for at resultatet skal bli bra. Men de vanlige trekkhundtypene er født med bedre forutsetninger til å kunne utvikles til gode trekkhunder enn andre. ( dette liksom andre raser avles med tanke på gjeting, jakt, vokting etc.) Å beholde og forbedre en rases bruksegenskaper krever aktivt bruk av hundene og selektiv avl (streng utvelgelse av de beste avlsdyrene)
Erfaring har vist at de mentale egenskapene som en god sledehund trenger i sitt arbeid, at den jobber hardt og ikke gir seg selv om den er sliten, er egenskaper som raskt går tapt om de ikke avles spesiellt etter. I tillegg bør hunden ha en anatomi som gjør at den beveger seg lett og uanstrengt i akseptabelt tempo.Gidder den ikke jobbe, hjelper det imidlertid lite med en utmerket kropp. En hund som har de mentale egenskaper, har et “godt hode” eller er “tøff i hue” som man sier, kan kompansere for anatomiske svakheter og alikevel fungere bra i selen. Men en dårlig bygget hund vil ha mindre evne til å holde god fart, og den vil fortere bli stiv og sliten.
Den samme viljen til å jobbe kan gjøre en hund som er liten av vekst til en mere effektiv trekkhund enn en som er større, men mangler “hue”. Det ideelle er selvsagt god mentalitet og en godt bygget kropp av passende størrelse, I tillegg skal den se ut og oppføre seg som en Siberian Desto flere detaljer man skal tenke på i avlen, desto vanskeligere blir det. Derfor har blandingshunden Alaskan Husky oppstått, avlet kun for å jobbe hardt og løpe fort uten tanke på en rasestandard med dens kosmetiske detaljer.

SH`en ble i sin tid importert til USA for å brukes i sledehundløp, og det var som løpshund den ble avlet i stor stil helt fram til utstillingsinteressen tok fullstendig overhånd på 60-tallet.. “Show-folket” mener de har den opprinnelige SH-typen og at racing-Siberians er “sprintere”, Siberiankjørerene mener at dagens racinghund er like “opprinnelig”, avlet utifra rasens opphav som en effektiv sledehund, og at show-stammen er blitt altfor grovbygget og kortbeint, og dessuten mangler de mentale egenskapene til en sledehund. Selv om Chuchi-eskimoene ikke kjørte løp, var de avhengig avraskest mulig transport for å drive jakt, samt da de lå i geriljakrig med russerene.

De mest ekstreme racinghundene innen rasen er kan være smale, høybente med manglende underull og dårlig rasepreg. Ekstremene innen showvarianten kan være kompakte og tønneformede, eller kanskje meget lavbente og med lange rygger Tykk, ren, fønet pels og vakre hoder hjelper dog godt på helhetintrykket. Ekstremene bør alle prøve å unngå enten de driver med kjøring eller utstilling eller begge deler. Standarden er ganske rommelig, så den gir rom for en viss typevariasjon. Denne diskusjonen vil nok fortsette å blomstre i SH- verdenen.

Skandinavia har, sammen med Storbritannia, pgr av karantenen vært en siste skanse der racing-huskien har dominert rasen totalt, men også her er interessen for utstillingshuskien økende. Showhuskien blir ofte høyt gruppeplasert på store utstillinger, og det nye markedet for slike hunder er folk som ønsker utstillingsvinnere. Men med Siberian Huskiens dårlige rykte her til lands, samt det ”klassiske” Siberian-folkets manglende utstillingsinteresse, vil nok interessen for showhunder aldri kunne bli så overveldene som f eks i Spania, Italia, Frankrike etc.

Mange starter med SH`en som turkamerat i skog og fjell, og ender opp med et helt spann ettersom de blir bitt av basillen. Hundekjøring er veldig moro, men er en resursskrevende “hobby” ( livsstil...) En godt bygget SH med god arbeidslysst, er en utmerket sledehund, og man kan fortsatt hevde seg i mellom/ langdistanseløp med rasen. Men å oppnå gode resultater krever et godt hundemateriale, penger, og mye tid til stell og systematisk trening.

Er det vesentlig for deg å ha en brukbar trekkhund enten det er til tur eller konkurransekjøring, så skaff deg et best mulig utgangspunkt ved å kjøpe hund fra en oppdretter som kjører aktivt med hundene og legger vekt på bruksegenskaper i avlen (og gjerne har løpsresultater å vise til), og som eller har dyr du synes er pene og trivelige. For selv om du ikke har ambisjoner på konkurransefronten, er det hyggelig å ha en turhund som trekker bra, enten du snørekjører eller skal på en lang påsketur. Det er ingen selvfølge, selv om rasen Siberian Husky er en hund folk forbinder med "trekkhund".

Å kjøpe valp er uansett et sjansespill, man har ingen garantier på hvordan en valp vil bli som voksen Kjøper man en voksen hund vet man litt mer om egenskaper/utseende/størrelse, men mister da muligheten til selv å “prege” hunden i oppveksten.

Mosjon
SH`en er skapt til å bevege seg og bør få utfolde seg fysisk, men ingen har fortalt den at den MÅ løpe flere mil om dagen. Men den tåler det også om eieren stiller slike krav. Snørekjøring, trekking av pulk eller slede, kløving, vognkjøring og sykkling er mosjonsformer som passer SH`en . Intensiteten på mosjonen har mer å si enn tiden man er ute, hunden får tatt seg mer ut ved å løpe ved sykkelen en halv time enn å gå på tur i flere timer.
Som hunder flest er SH`en tilpassningsdyktig, og tar imot det du har å tilby. Selvsagt bør en Siberian få være i jevnlig aktivitet sommer og vinter, men en vanlig friluftsinteressert familie/ person vil kunne gi den et godt liv.Siden den ikke bør slippes løs sommerstid, er sykling på kjølige kvelder den enkleste måten å få mosjonert hunden på.

Skal man trene opp et konkurransedyktig hundespann, kreves at spannet trenes 4-5 ganger i uka fra slutten av august til løpssesongen starter i januar . Teoriene om hvor mye og hvordan trening et hundespann trenger, er det mange teorier om. Her må en søke spesiallitteratur/ ta kontakt med folk som er aktive.

Annen bruk av SH`en .
Selv om SH`en først og fremst er en sledehund, betyr ikke det at den ikke kan læres opp til andre ting. Grunnen til at den sjelden sees i agility eller lydighetsringen, er at flertallet av SH-eiere har mer enn nok med hundekjøringen og ikke tid til andre aktiviteter. SH`en er intelligent, smidig og kvikk, så det er ikke noe i veien for å prøve seg på variert hundesport.( det har med hell vært prøvd lydighet, agility, sportrening, “lurhund” på elgjakt...) Alle hunder har godt av mentale utfordringer i tillegg til dde fysiske.Begrensningen ligger som regel i at endel SH`en kontrolleres dårlig i løs tilstand, men som tidligere nevnt, her er det store individuelle forskjeller ute og går..

av Rikke Bergendahl

Hva er en standard?
Alle registrerte hunderaser har en rasestandard. Det er et dokument som beskriver hvordan hunden skal se ut og oppføre seg og den skal være en rettesnor for rasens oppdrettere samt utstillingsdommere.

Rasestandardene ble gjerne skrevet av pionerer innen sin rase på tiden den aktuelle rase ble godkjent som en rase. Ettersom årene går blir standardene revidert, dvs nye punkter lagt til, trukket fra eller gjort mer detaljrike.
Det er rasenes hjemland som er ansvarlig for standardene for sine hunderaser, dvs Siberian Husky Club of America er ansvarlig for Siberian Huskiens standard.

Standard for Siberian Husky ble første gang offentliggjort i 1932. Den skisserte kun grovt hvordan en SH skal være. I USA, rasens hjemland ble den sist revidert i 1990. I Norge ble siste oversettelse gjort i 1998.

Standarden vår beskriver en trekkhund som skal kunne trekke lett last i moderat tempo over store avstander. Egenskaper som ikke bidrar til dette, burde være av mindre betydning. Det forklarer f eks hvorfor alle øyen og pelsfarger er tillatt, mens man i mange andre hunderaser har klare begrensninger over hva som er "tillatt" av fargekombinasjoner, dvs hunder med fargekombinasjoner som ikke er ønskelig, kan ikke hevde seg på utstilling og blir nødig avlet på.
Hva som er "moderat" tempo i SH-standarden har vært diskutert fram og tilbake. Men det er en kjensgjerning at de individer standarden ble bygget på, var raske hunder, det var Seppalas beste løpshunder på slutten av 20-tallet.

Standarden er relativt romslig i forhold til mange andre rasestandarder og en rød tråd er bruken av ordet middels/moderat. Den har blitt tolket i forskjellige retninger, primært i en utstillings og en sledehundretning, der utstillingshundene oftest befinner seg i den tyngre del av standarden mens racinghundene befinner seg i den lettere enden av hva som kan tillates. I begge ender kan det også bikke over til ytterligheter, altså egenskaper som ikke sammenfaller med standarden.

Rasebeskrivelse for Siberian Husky

Hjemland: USA

Helhetsinntrykk: Siberian husky er en middels stor arbeidshund med elegante, ledige bevegelser. Den moderat kompakte kroppen med tett pels og de opprettstående ørene viser rasens arktiske opprinnelse. Karakteristisk for rasen er flytende og ledige, tilsynelatende uanstrengte bevegelser. Den utfører sin opprinnelige funksjon i selen med å trekke en lett last i moderat tempo over store avstander. Dens kroppsproposjoner og form viser en balanse mellom kraft, hurtighet og utholdenhet. Hannhundene er maskuline, men aldri grovt bygget. Tispene feminine, uten å være spinkle. En Siberian husky i god form har faste og godt utviklede muskler uten å være tung.

Hode: Skallen er middels stor og står i forhold til kroppen. Svakt hvelvet skalletak, gradvis avsmalnede fra det bredeste punkt til øynene. Snuten er av middels lengde. Med dette menes at avstanden fra snutespissen til panneavsatsen (stopp) er lik avstanden fra panneavsatsen til nakkeknøl. Godt markert stopp. Neseryggen skal være rett fra panneavsats til snutespiss. Snutepartiet skal være middels bredt, gradvis avsmalnende mot snutespissen, som hverken er spiss eller butt. Snuten skal være sort hos grå, brune og svarte hunder. Leverfarget hos kobberfargete. Den kjøttfargete "snow nose" er tillatt. Leppene skal være godt pigmentert og tettsluttende. Feil: For tung, grov eller for smal skalle. For snipet eller grovt snuteparti. Utilstrekkelig stopp.

Øyne: Øynene skal være mandelformede og svakt skråstilte og plassert i moderat avstand fra hverandre. Uttrykket skal være livlig, vennlig, interessert, endog skjelmsk. Fargen kan være brun eller blå, men ett brunt og ett blått, eller tofargete øyne er tillatt. Feil: For skrå- eller tettstilte øyne.

Ører: Ørene skal være middels store, trekantede, tettstilte og høyt ansatt. De er tykke, godt behåret, svakt buede på baksiden og bæres rett oppstående med litt runde spisser. Feil: For store ører i forhold til hodet, for vidtstilte eller ikke stramt stående.

Bitt: Se "bitt" fig.1. Feil: Annet bitt enn saksebitt.

Hals: Halsen skal være middels lang med buet nakkelinje og med stolt reisning når hunden står. Under trav blir halsen strukket slik at hodet blir båret en tanke framover. Feil: For kort, tykk eller lang hals.

Kropp: Ryggen skal være sterk og rett, med en vannrett overlinje fra manke til kryss. Den skal være middels lang, hverken for kort eller grov eller for svak p.g.a. for stor lengde. Lenden skal være fast og muskuløs, smalere enn brystkassen, og buken noe opptrukket. Krysset heller nedover i forhold til rygglinjen, men aldri så avfallende at det hindrer god bakbensaksjon. Sett i profil er kroppslengden, fra brystbenet til sittebensknuten noe lengere enn høyden målt fra bakken til toppen av manken. Brystkassen skal være dyp og sterk, men ikke for bred. Det dypeste punktet ligger like bak og på høyde med albuen. Ribbeina skal være godt hvelvede mot ryggraden, men flater av på siden for å tillate frie bevegelser. Feil: Svak eller slakk rygg, karpelend eller avfallende overlinje.

Ekstremiteter: Skulderbladet skal være godt tilbakelagt og danner en vinkel på ca. 45* med bakken. Muskler og sener, som holder skulderbladet til kroppen, er faste og godt utviklet. Når hunden står, skal forbena sett forfra være plassert i moderat avstand fra hverandre, være rette og parallelle. Albuene skal ligge tett inntil kroppen, dvs. hverken inn- eller utsvingte. Sett fra siden er mellomhånden en tanke skråstilt, med et kraftig men fleksibelt mellomhåndsledd. Benstammen skal være kraftig, men aldri grov. Avstand fra albuen til bakken skal være noe større enn avstanden fra albuen til høyeste punkt på manken. Sporer kan taes bort. Når hunden står, er bakbena sett bakfra, plassert i moderat avstand fra hverandre og parallelle. Lårene muskuløse og kraftige, kneet godt vinklet, hasen godt markert og lavt ansatt. Sporer skal fjernes. Feil: Svak mellomhånd, for grov benstamme, for smal eller bred front. Utsvingte albuer. Rette kneledd, kuhaset, for trang eller bred bakbenstilling.

Poter: Potene skal ha oval form, men ikke være for lange. De skal være middels store, kompakte og godt behåret mellom tær og tredeputer. Tredeputene skal være faste og tykke. Potene skal hverken være ut - eller innsvingte når hunden står normalt. Feil: Flate eller løse poter, for store og klumpete eller for små og forfinede ut - eller innsvingte poter.

Hale: Den godt behårede revehaleformede halen er ansatt like under overlinjen og blir vanligvis båret over ryggen i en elegant sigdformet bue når hunden er oppmerksom. Når halen bæres slik, krøller den seg hverken på siden av kroppen eller ligger flatt langs ryggen. En hengende hale er normalt for hunden når den arbeider eller er i ro. Pelsen på halen er av middels lengde og av omtrent samme lengde både på over- og under- siden og på siden, noe som gir inntrykk av en rund hale. Feil: Flatt liggende eller stramt krøllet hale, for busket eller for lavt eller for høyt ansatt hale.

Bevegelser: Siberian huskyens karakteristiske bevegelser er frie og tilsynelatende uanstrengte. Den er rask og lett på foten, og skal i utstillingsringen bli ført i slakk line i forholdsvis raskt trav slik at den strekker godt ut og sparker godt fra med bakbena. I skrittgang vil ikke en Siberian Husky spore, men etter hvert som hastigheten øker, svinger bena seg parvis innover inntil potene treffer bakken etter en linje direkte under den langsgående senterlinje av kroppen. Når poteavtrykkene faller sammen, blir forben og bakben beveget rett fremover uten at albuer eller haser dreies inn eller ut. Hvert bakben beveges i banen til forbeinet på samme side. Mens hunden beveger seg holder overlinjen seg rett og i samme høyde. Feil: Korte, trippende, tunge, rullende bevegelser eller "crabbing"; dvs. at hunden beveger seg skrått i forhold til fartsretningen.

Pels: Dobbelt og av middels lengde. Skal virke rikelig, men aldri så lang at konturene blir urene. Underullen er bløt og tykk og av tilstrekkelig lengde for å støtte dekkhårene. Dekkhårene er rette og ligger forholdsvis glatt. De er aldri harde eller står rett ut fra kroppen. Man bør huske at manglende underull under røytetiden er normalt. Trimming av værhår og hår mellom tærne og rundt poter for å gi et nettere utseende er tillatt. Trimming av pels på ethvert annet sted på hunden straffes strengt. Feil: Lang, ragget eller lurvete pels, trimming av pelsen unntatt som nevnt ovenfor.

Farger: Alle farger fra sort til helt hvitt er tillatt. Varierende tegninger på hodet er vanlig, derav mange slående mønstre som ikke finnes hos andre raser.

Gemytt: Det karakteristiske temperament hos Siberian Husky er vennlig og tiltalende, men også livlig og utadvendt. Den viser ingen egenskaper som vakthund, og er heller ikke overdrevent mistenksom mot fremmede eller aggressiv mot andre hunder. En viss grad av verdighet og reserverthet kan finnes hos den voksne hunden. Dens intelligens, medgjørlighet og entusiastiske legning gjør den til en hyggelig og arbeidsvillig kamerat.

Høyde: Hannhunder: 53 - 60 cm. Tisper: 51 - 56 cm. Målene gitt ovenfor representerer maks- og minimumshøyde. Hverken den ene eller andre ytterlighet skal foretrekkes, hverken øvre eller nedre grense. Diskvalifiserende feil: Hannhund over 60 cm Tispe over 56 cm.

Resymé: Det mest karakteristiske og viktigste for rasen Siberian husky er at den er av middels størrelse, har moderat beinstamme, gode proporsjoner lette, frie bevegelser, rikelig pels, tiltalende hode og ører, korrekt hale og et godt temperament. Ethvert inntrykk av for grov beinstamme eller for stor vekt, bundne eller tunge bevegelser eller lang, ragget pels skal straffes. En Siberian Husky skal aldri virke så tung eller grov at den minner om en tungvekter, heller ikke være så lett og spinkel at den gir inntrykk av å være en sprinter. Både hannhunden og tispen skal gi inntrykk av å være meget utholdne. I tillegg til de feil som er nevnt, er opplagte anatomiske feil, som er felles for alle raser, like uønsket som hos enhver annen rase selv om de ikke er spesielt nevnt her.